Litt om fylkeslederen

Oppvokst på et gårdsbruk på Hustad i Hustadvika kommune.

Flyttet hjemmefra som knappe 16åring. Først for skolegang, og deretter på grunn av arbeidssituasjon.

Det meste av yrkesbakgrunnen er fra transport og kommunikasjon/samferdsel. Startet som selvstendig næringsdrivende innen varetransport som 19åring. Og har vært innom de fleste former for veitransport etter dette. Jeg er vel en av de få som kan si jeg bokstavelig talt har fraktet både folk og fe. Da både bussjåføryrket og dyretransport er blant de mange forskjellige stillingene jeg har hatt. Både lokalt, regionalt, nasjonalt, og internasjonal tungtransport har også vært prøvd.
De siste årene har jeg imidlertid jobbet i caravanbransjen som mekaniker.

Jeg har 5 voksne barn, og pr skrivende stund kommet til 5 flotte barnebarn. Den del av fritiden som ikke brukes på politisk arbeid i kommunestyre, lokallaget i Hustadvika, og vervet som fylkesleder og medlem av landsstyret, går gjerne med til den lokale entusiastbilklubben som jeg også er styreleder for. Også har jeg jo tatt over barndomsgården som stadig trenger litt innsats.

Jeg har vært så heldig å ha fått vært med på INPs fantastiske reise helt fra den spede begynnelse. Jeg var med på oppstarten av lokallag i nabokommunen Molde, da vi fremdeles ikke hadde medlemsgrunnlag nok i Hustadvika. Og da vi hadde medlemmene som trengtes til oppstart av Hustadvika INP var jeg med på stiftelsen, og fikk æren av å bli første lokallagsleder.

På fylkesårsmøtet i 2024 ble jeg så valgt inn som fylkeslagsleder, og dermed også medlem av landsstyret.

Mine største hjertesaker i INP, er nok kampen for en fornuftsbasert energipolitikk. Det er ingen logiske grunner til at norsk ren vannkraft skal sløses bort på ymse symbolpolitiske og virkningsløse klimatiltak, som ikke har noen annen hensikt enn å øke energiprisen til et nivå som gjør naturraserende vindkraftindustri lønnsom.

Det som i stor grad henger sammen med dagens feilslåtte energipolitikk, er jo også EØS-avtalen, og EUs energipakker. Den 4. er jo i disse dager på trappene.

INP vil ved første inntreden i det norske storting legge inn forslag om oppsigelse av EØS-avtalen. De som måtte mene at dette er en avtale som har tjent landet godt, er i mine øyne i beste fall grundig feilinformert.

Med min bakgrunn er jo selvsagt også vilkårene for transportsektoren noe jeg ønsker å jobbe hardt for å forbedre. Både med styrking av vegvedlikehold og rassikring, og bedring av hverdagen til de som har sitt virke etter veien. Uten dem stopper landet opp på få dager. ALT du ser rundt deg har ved en eller flere anledninger vært fraktet i en lastebil. Enten det er telefonen du holder i hånda, stolen du sitter i, eller brødet du spiste til frokost. Og jeg kommer jo fra en stor jordbrukskommune. Om dagens (og gårsdagens) politikk får fortsette, har vi snart ikke noen igjen som har råd til å produsere mat til oss.

Noe som vipper pinnen over i emnet beredskap. Beredskap er mer enn bare å ha brannvesen og legevakt. Selvforsyningsgraden vår er allerede katastrofal lav. Og den er synkende. Kornsiloene våre har blitt bygd om til boligblokker. Jordbruket legges ned i et forrykende og skremmende tempo. Og forsvaret vårt er utarmet av årevis med budsjettkutt. Dette er ting vi brenner for å få snudd i INP. Sist, men på ingen måte minst, må helsepolitikken få en grundig overhaling. Reformen med opprettelse av regionale helseforetak har vist seg å slettes ikke ha den ønskede virkning. Så fremt da ikke ønsket var å øke antallet overbetalte direktører, mellomledere, og ikke minst kostbar bruk av innleide konsulenter. De fleste helsearbeidere i dag kan underskrive på at tid som går med til skjemavelde, dokumentering og kontrollprosedyrer, spiser opp store deler av tiden som skulle vært brukt til pasientkontakt.